I dag er det akkurat en uke siden vi dro fra den afrikanske landsbygda (Gulu) med tårer i øynene etter et litt for brått farvel. Vi fikk vite at vi skulle være i Kampala den siste hele måneden av oppholdet vårt, og vi fikk den endelige beskjeden om at vi måtte forlate Gulu så sent at vi bare fikk en knapp time på oss til å ta farvel på babyhjemmet. Vi fikk da erfare at en time på å si farvel til nannyer, babyer og unger man har blitt veldig knyttet til i løpet av en måned er litt i minste laget, og det var også veldig hardt å si farvel til hushjelpen vår (som har fungert som vår ”afrikanske mamma” under Gulu-oppholdet), og sikkerhetsvakten vår som er en skikkelig bra fyr.

Det at vi fikk beskjeden så sent var begge parter sin feil, for det var en god del missforståelser fra begge sider og dårlig kommunikasjon inne i bildet. Etter noen ganske frustrerende telefonsamtaler med administrasjonen i Watoto så gjorde det godt å få sitte seg ned å snakke ut ansikt til ansikt med to av lederne (som er ansvarlige for voluntørene i Watoto) etter at vi kom til Kampala. Det var med på å gi oss litt mer fred i hjertet etter den brå avskjeden, pluss at de sa at de skulle gjøre det de kunne for at vi skal få tilbringe de to siste ukene av oppholdet vårt i Gulu, så vi får se hva som skjer.

 Det ble i tillegg bestemt at vi skulle få lov til å bo et annet sted enn sist, så nå bor vi på Buziga, i det samme huset der de norske jentene bodde i fjor –og vi elsker stedet! Det er deilig å kunne bo litt i utkanten av byen, i tillegg til at kvaliteten på sengene, utsikten fra verandaen (ja, vi har veranda!), hagen (vi har blant annet et gedigent klatretre der!), og huset generelt er ganske mye finere enn Kitante (der vi tilbrakte våre første to måneder). Så da er det faktumet at her er strømbrudd ganske så ofte noe vi fint klarer å leve med, i tillegg til det at veien til jobb har blitt en god del lenger (30-45 minutter i taxi i stedet for 10-15 minutter å gå slik det var fra Kitante).

Det ble også bestemt at vi skulle få ferie i minst en uke, så da vurderer vi sterkt å reise til Rwanda en tur. Det siste som ble bestemt var at to av oss skulle reise tilbake til Gulu for en uke for å trene opp de nye voluntørene. Vi bestemte at det var mest rettferdig at Marte og Kristine fikk den ekstra uken i Gulu ettersom de begge gikk glipp av en uke av oppholdet der når Marte ble så syk at hun måtte reise tilbake til Kampala for en sjekk, og Kristine meldte seg frivillig til å være hennes reisefølge. Etter hva vi har forstått så lever de det gode livet i Gulu, selv om de selvfølgelig savner oss andre på teamet litt. De dro vel av sted på forrige lørdag, så vi forventer dem tilbake en gang rundt den kommende helgen.

Vi tre (Aurora, Inger Helene og Marianne) prøver å gjøre det beste ut av oppholdet her i Kampala. Det var veldig rart å komme tilbake på jobb på babyhjemmet her, for nesten alle ungene/babyene vi kjenner har blitt flyttet til andre steder i løpet av den måneden vi var i Gulu. Det er blant annet veldig mange som har blitt flyttet til Suubi, så vi har veldig store planer om å ta flere dagsturer dit når vi måtte få anledning. Noe som heldigvis ikke er forandret er de ansatte på babyhjemmet, og det var veldig trivelig å få treffe flere av Kampala-nannyene våre igjen. Men i det hele tatt så er det ganske få babyer igjen på babyhjemmet, og ganske mange nannyer/voluntører, så vi føler litt på det at vi ikke får gjort like mye nytte for oss her som i Gulu. Men vi er innforståtte med at det er en mening med at vi er tilbake i Kampala, og at alt er i Guds hender (selv om vi har måttet gå en del runder både med oss selv, med de andre på teamet og med Gud for å klare å akseptere de brå forandringene i hverdagen som forflytningen fra Gulu til Kampala førte til).

Noe annet som er veldig koselig er at det har kommet et norskt ektepar på vår alder hit til Kampala, og de bor foreløpig her på Buziga sammen med oss før de etter planen skal videre til Suubi. Det har selvfølgelig vært en stor glede for oss å vise dem rundt i Kampala og hjelpe dem til å finne seg til rette  –og det har også vært en sann fryd å endelig kunne snakke norsk til noen andre utenfor teamet. Når de i tillegg har gitt oss ekte, norsk melkesjokolade som de hadde med seg hjemmenfra, så er det kanskje ikke så rart at vi allerede har blitt veldig glade i dem?

Til slutt på oppdateringsdelen (delen om det afrikanske helsevesenet kommer under) så vil vi bare komme med noen bønneemner til dere der hjemme:

• at Marte og Kristine må ha et fint opphold i Gulu, og at de må komme seg trygt tilbake til Kampala
• at Gud må bevare hjertene våre gjennom alt det vi opplever her
• at vi alle må klare å finne mening i det å være tilbake i Kampala, og at vi må få føle at vi får gjort nytte for oss her
• at Gud må velsigne det norske ekteparet og være med dem gjennom hele oppholdet deres i Uganda
• at Gud skal kalle flere mennesker her til å bli leger, og velsigne dem med en god kompetanse
• at helsen på alle i teamet må være tipp-topp resten av oppholdet

Så litt om helsevesenet:

I løpet av tiden vi har vært her har vi blitt ganske kjent med det ugandiske helsevesenet. Vi begynte på dag 4 med parasitter.  I den tiden vi har tilbrakt i Kampala har vi vært heldig, for det har vært en internasjonal klinikk her som vi har gått til, og som har kunnet hjelpe oss med alt av parasitter, bakterielle infeksjoner, øyeproblemer, diare, dehydrering osv. Den eneste som kanskje ikke har fått tilstrekkelig hjelp i Kampala er Aurora som lenge slet med øreproblemer, for det har seg nemlig slik at de ikke har noen ekspert på det feltet her i Uganda.

 Når vi var i Gulu måtte vi derimot på sykehuset dersom vi trengte en sjekk –noe flere av oss uheldigvis trengte i løpet av oppholdet der også. Marte på teamet ble syk på julaften, og når vi kom til sykehuset ville de legge henne inn. Senere den kvelden sa de at hun hadde malaria. Etter noen dager med behandling ble hun bedre, og så gikk det vel nesten en uke hvor hun bare var sliten. Men så ble hun syk igjen med akkurat de samme symptomene. Legene sa at det var malariaen som hadde fått tilbakeslag, så hun fikk en ny medisin. Men etter en uke ble hun dårlig igjen, så da tok en sykepleier vi kjenner affære. Hun sendte Marte til Kampala, og på klinikken der ble det bevist at hun ikke har hatt malaria i det hele tatt.  På den internasjonale klikken fortalte legene oss at legene i dette landet er veldig stolte. Det er bedre å si at det er en ting, i stedet for å innrømme at en ikke vet hva som er i veien. En annen ting er at det er utrolig dyrt å bli lagt inn på et sykehus, så det er noe de tjener mye på. Men dette er deres teorier. Likevel har vi blitt litt mistenksomme om at det er mye sant i det de sa. På baby-hjemmet i Gulu har de nærmest sluttet å legge barn inn på sykehuset fordi det er så mange som blir feilbehandlet. Dermed er det billigere å sende dem hele veien til Kampala. Men når Marte var innlagt på sykehuset i Gulu pga feildiagnosert malaria i julen så fikk vi god oppfølging, og de kom ofte og spurte hvordan det gikk. Og vi fikk til og med et fiskehode til middag! Kanskje ikke akkurat den julematen vi hadde tenkt oss, og det hjalp jo heller ikke på matlysten til Marte..

Vi hørte fra en annen voluntør at hun hadde vært på en lokal klinikk her i Uganda som ligger ca 1 time utenfor Kampala. Når legene skulle ta blodprøve av henne så stakk de henne to ganger på et punkt midt mellom albuen og hånden. Denne voluntøren studerer medisin, så hun ble ganske oppgitt over dette, og prøvde gjentatte ganger å forklare at det var ved albuen de skulle stikke. Til ingen nytte.
 

Så litt forskjellig kompetanse og utførelser er det å finne i Uganda. Men vi har vært heldige som har en internasjonal klinikk så nærme babyhjemmet som vi har kunnet benytte oss av, spesielt siden det har vært ganske mye sykdom på teamet så langt i løpet av oppholdet. Her har de til og med en lab for å bekrefte diagnosen, noe som gjør at feildiagnoser sjelden forekommer. Så det er bra!

Men vi håper virkelig at vi ikke får noe bruk for flere legesjekker den siste tiden vår her.