Tidlig en vakker morgen dro Inger Helene og Marianne til barnelandsbyen som Watoto har her i Gulu. Den ligger bare en times kjøretur unna med boda, og en time i strekk på boda sier vi selvfølgelig ikke nei takk til! Selv om rumpene våre ble en smule såre, og det til tider var vanskelig å holde seg fast på de humpete og støvete afrikanske veiene, så var det en helt herlig opplevelse å bare kunne suse av sted med vinden i håret og solen i øynene. Vi så massevis av leirhytter, bomullsplanter, geiter og kuer (i veien!), smilende mennesker, barn som løp etter oss, vinket og ropte ”mono, mono” (som er det lokale ordet for hviting), store gressletter, blomster og mange gigantiske trær. Og til vår store glede så vi også vårt første fjell siden vi kom hit til Gulu (selv om det kanskje ikke var et skikkelig ”fjell” etter norsk målestokk).

     Watoto sitt arbeid her i Gulu startet for 4 år siden, og slik vi har forstått det var det også da de begynte å bygge barnelandsbyen. Så barnelandsbyen er fremdeles forholdsvis ny, og den er fremdeles under utbygging. De holder for eksempel fortsatt på å forbedre klinikken, og å bygge flere skoler, og en kirke. Men selv om den ikke er helt ferdig enda, så er det likevel 300 – 400 barn som bor i landsbyen. Det fungerer sånn at i hvert av husene i landsbyen bor en mor med 4-8 barn, og husene er plassert i sirkler med omtrent åtte hus i hver sirkel.Grunnen til dette er at Watoto ønsker å ta vare på den afrikanske kulturen med å bygge hus grupper i sirkler. Noe av det vi synes er veldig bra med barnelandsbyene er at de også har noen frivillige mannfolk som kommer flere ganger i uken for å være en farsfigur for barna.
     Da vi kom inn i landsbyen fikk vi en omvisning av vår kjære bodasjåfør som også er en av fedrene i landsbyen (og det var tydelig at barna hans virkelig elsket han!). Det var helt fantastisk å få besøke barna og mødrene, og å få et lite innblikk i hvordan de lever. Mødrene er virkelige noen ordentlige helter. De har så mye kjærlighet som de gir til barna, til tross for at mange av dem også har hatt en vanskelig fortid. En av historiene vi fikk høre var at en mor hadde blitt bortført under krigen og ble gjort til en barnesoldat. Etter en stund, mens hun fremdeles var en soldat, fødte hun to barn. De gikk gjennom en vanskelig tid, men i dag er hun mor i landsbyen og tar seg av enda flere barn i tillegg til sine egne. Det er vanskelig å finne ord for slikt, men det er helt tydelig at Gud har gjenopprettet mange av menneskene her som er preget av krigen.
”Han som trøster oss i all vår trengsel, så vi kan være i stand til å trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud” 2 kor 1:4
     Vi følte oss veldig verdsatte og velkomne i barnelandsbyen. Det var morsomt å få tilbringe litt tid sammen med barna, og vi hadde også med oss såpebobler som de fikk leke med (som dere kan se i filmen vi har lagt ut). Marianne fikk også for en kort stund testet ut fotballskillsene sine sammen med noen av barna, til sin store fornøyelse. Barna har nå skolefri, men det betyr ikke nødvendigvis at de har ferie i den forstanden av ordet som vi kanskje er vant med. Når de ikke er på skolen så hjelper de ofte til i huset med å vaske, lage mat og ikke minst å hente vann. Akkurat nå er det tørketid, eller ”dry season”, i Uganda, og det medfører at tilgangen på vann ikke er særlig bra. En av mødrene fortalte oss at de måtte gå til en elv som lå langt borte for å hente vann til å få vasket klærne sine. Men til tross for at hverdagen har sine utfordringer så lever de alle sammen godt, og de virker veldig lykkelige sammen.

Det var også med en følelse av lykke at vi satte oss på bodaen og kjørte hjemover igjen. Selv om vi var ganske trøtte og slitne, så hadde vi hatt en opplevelsesrik og fin utflukt til landsbyen, og vi håper at vi vil få muligheten til å komme tilbake senere engang.