Uganda er et land som de siste 40 årene har vært gjennom mye. De aller fleste har på en eller annen måte hørt om navnet Idi Amin, og vet kanskje også at han styrte Uganda med jernhånd en periode det forrige århundret. Det mange ikke vet er at Uganda også har vært rammet av borgerkrig, som varte i 23 år, fra 1986 til 2009. Det nordlige Uganda var base for Joseph Kony og hans armé kjent internasjonalt som the Lords Resistant Army - LRA. LRA og Kony skapte store konflikter i Uganda, og i tjuetre år var nord-Uganda åstedet for grusomme forbrytelser og overgrep som lett kvalifiserer Kony til å stilles for krigsdomstolen i Haag. Den vanlige praksisen var å kidnappe barn (ja barn helt ned i 11-årsalderen), og trene dem opp til å bli blodige mordere, totalødelegge hver landsby de kom over, og slakte alle innbyggerne. Hvorfor? Fordi Kony var gira på å overta makta i Uganda. Funket det? Nei (heldigvis!). 

Så, hvorfor den lange innledningen lurer du kanskje på? Jo, fordi team Uganda nå bor, lever og arbeider i nøyaktig det området hvor krigshandlingene foregikk. Det er en veldig spesiell følelse og opplevelse å vite at hver eneste person vi møter som er over tre år gammel (det ekskluderer babyene våre), har en eller annen erfaring og opplevelse med den grusomme borgerkrigen, og også LRA. For oss som ikke kjenner kulturen til acholifolket, som er stammetilhørigheten til folket her i Gulu, er det vanskelig å si hvordan krigen har preget dem, og hvor annerledes kulturen er i dag i motsetning til tidligere. Våre kolleger på babyhjemmet har imidlertid tatt på seg fortellerrollen for oss, og kan fortelle oss om en kultur som er varig forandret, og som ikke er like åpen og tillitsfull som den tidligere var. Det er en veldig spesiell opplevelse for oss som opplever å bli hilst på på hvert eneste gatehjørne, og som opplever acholifolket som et særdeles vennlig og gjestfritt folk. 

Det er vanskelig å forestille seg alle de grusomhetene som har foregått her i Gulu, og hva befolkningen her oppe har gått igjennom. Mange sliter psykisk på grunn av alt de har opplevd, og prosentandelen av befolkningen som er alkoholikere er betydelig høyere her i Gulu enn andre steder i Uganda. Selv om området her oppe i dag er fredelig, og livet tilsynelatende er tilbake til det normale, så er folk fortsatt redde. Menneskene vi møter forteller oss at folk fra de mindre landsbyene rundt om i området her fortsatt kommer inn til Gulu på nattestid for å sove i gatene her for å føle seg trygge, og folk ser seg fortsatt over skulderen på en daglig basis. Selv om Kony og LRA er borte fra området er folk fortsatt redde, for de er så vant til en hverdag med vold og grusomheter. 

Det er når man vet disse historiene, og vet litt av hva menneskene her oppe har vært i gjennom man blir så ufattelig overveldet av den livsgleden og det fremtidshåpet mange av dem har. Det har vært flere ganger jeg (Aurora) har måttet stoppe opp og hente igjen pusten min, eller holde tilbake et par tårer fordi folket her oppe har et så brennende håp for fremtiden, og på tross av alle grusomheter de har opplevd har de likevel en brennende Jesusgnist og har klokketro på at framtiden bringer håp og glede. Man skulle tro at 23 år med blodig borgerkrig er nok til å ta framtidshåpet fra enhver, men acholifolket her i Gulu er et levende bevis på det motsatte. I stedet for å gi opp jobber de sammen for en bedre framtid, og for utviklingen av byen og regionen deres. Det er beundringsverdig, og nordmenn har uten tvil noen ting å lære av acholifolket og deres kollektive innsats for en bedre framtid. Framtiden er nemlig lys, spesielt for acholifolket.