Nå har vi vært her i snart en måned! Tenk det! Det føles ut som så mye mindre, men samtidig også så mye lengre. Vi har nå kommet oss såpass inn i livet vårt her at vi føler oss mer eller mindre hjemme. Vi har kommet så langt at vi har funnet oss favorittsteder å handle, favorittrestauranter og kaféer. Å navigere seg rundt om i Kampala er heller ikke lenger et problem, og vi er blitt ganske så flinke på å debattere livlig med taxisjåfører om priser for å komme seg hit og dit. Når regnet setter inn, og trafikken står helt fra leiligheten vår og bort til kjøpesenteret kommer fristelsen etter å hive seg på en boda-boda (motorsykkeltaxi), men flinke Watotovoluntører som vi er motstår vi fristelsen og venter tålmodig i bilkø inne i en av våre kjære taxier.

Dagene våre består mye av faste rutiner, da vi har åttetimers skift på babyhjemmet, hvor rutinene er de samme hver eneste dag. Vi føler oss stadig mer hjemme også på Watoto Bulrushes, og er blitt ganske så glad i ungene som er der. Vi er blitt desto mer vant til bæsjebleier, mating, bading, babygulp og babyspy, og vi reagerer ikke lenger med rynker på nesa av noen av delene. Åtte timers skift gjør sin del til at vi blir ganske så slitne, så mye av kveldene våre går med på å ligge som fem slakt på sofaen, se noen episoder av en random TV-serie og debattere hvorvidt vi skal orke å lage middag eller ei. Veldig innholdsrike, med andre ord.

Høydepunkter fra de siste to ukene:
- Inger Helene og Kristine var med på en tradisjonell introduksjonsfest (forlovelsesfest), hvor de fikk testet ut sine ugandiske sosiale antenner og tradisjonelle afrikanske rop (høyfrekvent lalalalalala-lyd)
- Marianne og Inger Helene var med en dame inn i slummen etter gudstjeneste for å ha søndagsskole med gatebarna der, og fikk i samme slengen innmari lyst til å smake gresshoppe – som de fant overraskende godt.
- Aurora var endelig frisk nok til å komme seg ut av leiligheten, og synet av noe annet enn leiligheten og hagen vår (selv om det var legekontoret det var snakk om) var særs forfriskende.
- Og bare fordi vi ikke har lov til å være interne, så er vi det allikevel: Marte synes Ronnie er kjekk.

Helsa på teamet har dessverre vært ganske så skral de siste ukene, og det har konstant vært en eller to syke på teamet. Aurora har vært nede med både influensa og ørebetennelse, og resten av teamet har slitt med henholdsvis dårlige mager, hodepine, kroppslige smerter og alle andre slags mulige plager. Det skal dog poengteres at Kristine ennå ikke har vært sjuk – halleluja og amen for det. Vi er dermed ganske lei av å være syke, og setter stor pris på forbønn om at vi skal bli og fremover forbli friske.

Bønneemner:
- God helse på teamet!!
- At vi kan få kreativitet så vi klarer å smekke sammen underholdning til julefesten på babyhjemmet
- En 10 år gammel underernært gutt med CP som har opplevd alt for mye fælt i løpet av livet sitt
- Moren til den 3 måneder gamle gutten som dessverre døde forrige uke

I morgen setter vi kursen nordover og begir oss løs på et tre dagers safarieventyr, noe vi ser frem til alle sammen. Selv om livet i Kampala er bra, blir det også deilig å få et lite avbrekk fra rutiner og jobb, komme seg litt vekk og bruke tid sammen som team også utenom jobb og kirkeforpliktelser.

Vi koser oss i Afrika, og føler oss fantastisk priviligerte og heldige som får lov til å være her og gjøre det arbeidet vi gjør. Gud er god, folkens! Og det er godt å merke at han er god og er med oss også i Afrika.